8 forventningsfulle karer speidet ut av flyvinduene i håp om å se fjordlandskapet gjennom skydekket under seg. Så ble det en åpning mellom skydottene og vi kunne se vann, fjorder og langt der ute flere isfjell som små hvite prikker. Flyet gikk lavere under skydekket og vi fikk det store overblikket over det øyriket vi skulle padle rundt i 11 dager. Like etterpå landet Dash 7 fra Grønlandsfly utenfor Aasiaat (sydvest i Disko-bukta), og vi var framme !

Med unntak av Lars, var vi alle "godt voksne gutter"; 4 med postadresse i Halden, 3 i Moss og 1 i Oslo, (herav 6 medlemmer i Halden Padleklubb) som endelig sto foran å realisere en gammel drøm om å padle i kajakk på Grønland. Ingen av oss hadde vært her før og forventningene var høye. Nå skulle vi leve på sjølfiske, noe reserveproviant samt bake brød i Roars bakeovn på primus.

Det var fredag ettermiddag og vi skulle ta vår første overnatting på Sømannshjemmet for så å få ut kajakker og utstyr lørdag morgen. Vi hadde god tid til en rundtur i Aasiat, der det bor ca 3 tusen innbyggere og kanskje det dobbelte med grønlandshunder. Mye var annerledes enn hjemme og vi konkluderte raskt at vi var kommet i et arktisk strøk. Alle husene var plassert oppå bakken, de fleste på stolper rett på fjellet og alle vannrør var oppe i dagen og gikk mellom hus og langsmed gatene inne i tykke, isolerte rør. Alle de små husene var malt i fargeglade farger, og det så ut som om de hadde brukt den fargen som var på tilbud den uka de ble malt. På et lite fisketorg oppdaget vi for seint at de solgte hvalkjøtt av en hval som var skutt samme morgen.

Grønlandsbikkjene sto tjoret i kort kjetting overalt. Vi så aldri at de ble luftet, og kun ved ett tilfelle at de ble gitt en lettere tørket fisk som mat. Det var hva vi kan kalle et "hundeliv"; bikkjene har kun verdi vinterstid fastspent foran hundesleden. Noen av sledene stod godt lagret for sommeren oppe på et stillas sammen med annen redskap for jakt og fiske, eller like gjerne tilfeldig "parkert". På havna var det et yrende småbåtliv, men ikke en kajakk å se.- Med varmedress på og et gevær over skulderen gikk grønlenderne ut i sine hurtiggående, åpne båter for å skyte sel og lomvi. Da vi spurte om det ikke gikk an å få kjøpt selkjøtt, ble vi møtt med liten forståelse; vi som padlet kajakk kunne vel dra ut og skyte sel selv ? Her i "villmarka" (sivilisasjonens utkant?) er naturalhusholdning helt nødvendig og her har "fangeren" høy status.

Lørdag ble en utrolig fin dag med flott sol og stille vær. Vi brukte ca 4 timer på å gjøre de aller siste små innkjøp og pakke alt ned i skottene i de norskproduserte "Svalbard"-kajakkene vi leide i Aasiaat. Det er mye utstyr; personlig og fellesutstyr samt mat og vann som skal med på en slik tur, det var i snitt minst 30 kg per person. Det meste fikk vi pakket ned i skottene i vanntette sekker, og alle fikk dessuten en pakksekk bakpå dekk.

Med langt ullundertøy og kortbuksen utenpå, vanntett padleanorakk ytterst, med et vanntett spruttrekk som et skjørt rundt livet og neoprensokker på beina vasset vi ut i det 3-4 graders kalde vannet, fikk satt oss i kajakkene og vi var i gang! Siden havet lå helt stille og det var gode værutsikter de nærmeste dagene, hadde vi bestemt oss for å legge oss til på den største av de ytterste øyene ut mot Diskobukta, Maniitsoq.

Isfjell.

Fisk.

De mest fiskesugne gikk så over til stangfiske fra kajakk. De ble ikke skuffet. - Det tok Roar og Jan-Erik temmelig nøyaktig 30 minutter å skaffe oss nok torsk til middag, både kokt og stekt første kvelden. Det var i første omgang kun grønlandstorsk de fikk på halv kg størrelse. Vi hadde blitt tipset om at den ikke skulle være så grei å koke siden kjøttet var løsere enn på vår atlanterhavstorsk. Det stemte bra, men den første torskemiddagen gikk ned uten noen protester.

Senere fant vi ut at grønlandstorsken var lettest å få på pilken og det gikk gjerne 2-3 grønlandstorsk på hver av vår vanlige atlanterhavstorsk. Det ble etter hvert vanlig at vi slapp ut de fleste grønlandstorskene når det var lett å få atlanterhavstorsk. Roar og Olaf fikk ved en av fiskeplassene også havkatt eller steinbit. Det var en skikkelig delikatesse som ble kokt i skiver. Blåskjell var det lett å få tak i ved fjære sjø. Forskjell på flo og fjære sjø var ca 1,5 meter, og ved lavvann var det bare å plukke blåskjellene i mellom tangen. Blåskjell i fiskesuppa er en utsøkt delikatesse.

Sjøørret og sjørøye var det verre å få fatt på. Vi fikk gode tips om bekkeos og ferskvann det var lønnsomt å fiske i, men desverre fikk vi intet. Gutta kunne faktisk betrakte stor og fin ørret i det klare, rene vannet utenfor bekkeoset der fisken sto og ville inn på flo sjø, men ville ikke bite på, - uansett hva den ble fristet med ! - Tragisk for de fiskefrelste , men også leit for de av oss som var blitt fornøyd med torsk etter hvert !

Observasjon av hval var den ingrediensen som ved siden av isfjell det var knyttet mest forventninger til. - Hvor nær kunne en komme uten at det var farlig (?) var en av spørsmålene vi stilte oss. Vi kom aldri så nær i kajakk at akkurat dette ble noe problem! Å se etter hvalblåst ble en dagligdags affære. Som oftest var de et par stk i sammen, men på det meste så vi 5-6 stk samtidig på langt hold i kikkert. De fleste var finnhval, som sjelden eller aldri viser halen når den dukker etter å ha vært oppe og blåst en 5-6 ganger. Lenger inn i Diskobukta så vi også et par grønlandshval eller knølhval på langt hold, da de viste tydelig halen idet de dukket under . Alle disse er bardehvaler.

Dag hadde imidlertid en stor opplevelse med hval, da han kl 01 om natta skulle ta et par kast med slukstanga fra land før han la seg; - da hørte han noe som lignet på hvalblåst like ved. Han løp over toppen på odden bak seg, og på den andre sida så han rett ned på to finnhval som lå i vannskorpa og rullet seg side om side 15 meter fra land.

Dette fikk han se på i 10 - 15 minutter før de langsomt dro ut fra bukta og utover i åpen sjø. Nærmest i "sjokktilstand" gikk Dag omkring uten å få fisket mer den natta og dårlig med søvn ble det!

Dag var den som var jeger’n av oss. Han hadde fått tillatelse fra Lensmannen på Grønland til å ta med et haglegevær, men av vilt så vi kun 1 stk polarhare, helt hvit mot den brune vegetasjonen. Av ryper så vi også kun en. Det var imidlertid mye inntørket "bæsj" å se, derfor tror vi at rypene kommer ut til øyene på høsten eller vinterstid. Teist og grønlandsmåke var de mest vanlige og tallrike sjøfuglene vi så, og de var også artene i de 2 små fuglefjellene vi fant. Rødnebbterne var vanlig i store kolonier ute på enkelte øyer og de var meget aggressive om vi kom for nærme. Av spurvefugler var snøspurven den absolutt mest vanlige, deretter grønlandssteinskvett og skjærpiplerke. Vi fant fort ut at måkene hadde godt med mat; det var nemlig ingen måker å se på fyllingen utenfor Aasiaat, og ikke tok de fiskeavfallet som vi la ut i fjæresteinene! Det måkene nemlig gjorde, var å vente i store flokker i smale sund der flo og fjøre dro opp strie strømmer; her var det virkelig store matfatet for både mennesker og måker !

Bildet over er tatt i Ilulissat - med Isfjorden som bakgrunn. - Fra venstre foran: Bengt og Roar. - Bakenfor: Tore, Knut, Jan-Erik, Lars og Olaf. Dag bakerst.

Tilbake

Oppdatert med bilder januar 2012